Første gang jeg hørte om UNEP’s “Emission gap report” var i 2019. Denne vurderer avviket mellom faktiske utslipp og målene i Paris-avtalen. Den gang ble det fokusert på hvordan medlemslandene måtte styrke sin politikk for at målene skulle ha sjans til å nås. I årets rapport Emissions Gap Report 2022 blir det slått fast allerede i innledningen at 1.5gr målet i praksis er uoppnåelig, og at det også spøker for 2gr målet. Dette altså basert på faktiske utslipp.
På nrk.no er det akkurat nå en toppsak hvor FN-boss legger frem et etterhvert kjent tema hvor han advarer mot hva som møter våre barn/barnebarn i år 2100: en klode som er 2.8gr varmere enn før-industriell tid.
Det må være fascinerende for filosofer å gruble over at menneskeheten kollektivt stritter i mot omstilling i dag, vel vitende om at om X antall år vil en annen massiv omstilling være tvingende nødvendig dersom liv og livsstil skal opprettholdes på samme måte som i dag. Dagens “do nothing”-politikk (eller “do far from sufficient”) med henvisning til at det enten er “for dyrt” eller “for omfattende” må være historiens paradoks målt mot fremtidens tiltak som vil bli usannsynlig dyre og ufattelig omfattende.
Et lite lyspunkt fra https://climateactiontracker.org/ viser at Norge, sammen med noen få andre land, nesten er i mål (“almost sufficient”) med planlegging av utslippsmål. Dette hjelper imidlertid lite mot status for resten av verden, og det UNEP-rapporten måler, nemlig avstanden mellom mål og faktiske utslipp.