Som art mener jeg at vi har trengt oss opp i et hjørne. Måten vi har utviklet oss på har gjort oss i stand til å dominere naturen fullstendig. Ikke av vond vilje, vi har bare forsynt oss av flere og flere lavthengende frukter etterhvert som vi har blitt mer teknologisk avanserte. Når vi - som art -nå begynner å se konturene av dette hjørnet komme stadig nærmere, leter vi etter løsninger og syndebukker.
Ja, på kort sikt hadde selvfølgelig det enkleste i ligningen «forbruk x befolkning =fossile utslipp» vært å fjerne fossile energi-kilder. Man kan selvfølgelig begynne å pirke borti den andre faktoren også, men det er (enda) litt mer moralsk kilent. Så kan man diskutere i hvilken grad dette vil rasere økonomi og ødelegge samfunn osv, men i praksis er det dette klimamålene handler om. Nå ser jeg bort i fra at på et tidspunkt mot slutten av århundret må utslippene bli negative for at målene skal kunne nås.
Så med all respekt, hvor langt du/jeg er villig til å strekke oss i hverdagen, betyr vel mindre enn hva du/jeg + resten av verdens befolkning MÅ akseptere? Jeg tror ikke denne ligningen lar seg løse hvis det skal overlates til den enkelte å vurdere hvor man kunne tenke seg å redusere forbruket (noe). Og jeg tror heller ikke på nasjonale tiltak (hvis de ble for inngripende, kunne vi jo bare flyttet til Sveits ). Så ja, satt på spissen får jeg ingen premie hvis jeg er moralsk flink gutt og lever asketisk. Naboen som reiser til Mauritius, fyrer for kråkene og spiser entrecôte til frokost får heller ingen premie, men han koser seg. Tenker at dette er klimaforkjempernes dilemma, de skal overbevise hele verden at det er en god ide å bruke masse penger og frata oss mye bare for å bevare noe som er.