Det jeg lurer på er når man skal gå fra forebygging til konsekvenshåndtering. Dvs når skal man si “ok, klimaet er føkka, det får vi ikke gjort noe med. Nå må vi jobbe sammen for å beskytte liv og eiendom.”
Skal vi vente til det står to milliarder klimaflyktninger ved grensen? Og når det skjer, skal vi da bare ha bygget opp en mur og sitte og se dem dø i gigantiske flyktningeleire? Og hvem skal sy skjortene våre slik at vi kan fortsette å kjøpe dem for et par hundringser, hvis den delen av verden har brent opp, regnet vekk, dødd i epidemier eller er opptatt av å krige med nabolandene om vannressurser?
Det livet vi har vennet oss til vil nok uansett ikke kunne fortsette slik det har gjort de siste 50 årene. Verden kommer til å være for opptatt med å prøve å overleve til å gidde å forsyne oss med billig arbeidskraft og varer. Så er spørsmålet om det blir Mad Max eller småskaladrift, nasjonal selvforsyning og minimalt med reising.
Eller kommer fremtidig AI til å gi oss en helhetlig, for den overveiende majoriteten spiselig og av forskere verifiserbar roadmap til å ri ut krisen, balansere befolkningen på 10-11 milliarder og leve i et høyteknologisk lavutslippssamfunn med minimale klasseskiller nasjonalt og internasjonalt?