Indirekte er du inne på det som er demokratiets akilleshæl; håndteringen av akutte kriser. I et demokrati skal alle høres, involverte tas med i saksbehandlingen, og man ender ofte opp med en langdryg saksgang med dårlige kompromisser, eller til og med handlingslammelse.
Den mest effektive styreformen, om man virkelig skulle løse klimakrisen, ville trolig vært et sterkt diktatur, med en ledelse som ikke kunne kastes, og helst i en verden uten nasjonalstater. Men ledere i autoritære stater har jo dessverre også mulighet til å gi f… og innta en “etter meg kommer syndfloden”.
Dersom derimot en demokratisk valgt og klimabekymret regjering vedtok hva de mente var nødvendig, uten å skjele til velgerne oppfatninger, ville de bli kastet ved neste valg. Med andre ord: Kortvarig glede for Francis Macomber".
For tiden sliter folk i vestlige demokratier med å få hverdagen til å gå opp. Klima og miljø faller nedover på prioriteringslisten, mens økonomi rykker opp. Det gjelder også i Norge. Det rammer først og fremst partiene med den sterkeste og strengeste klimapolitikken.
Så velgerne får de politikerne de vil ha.
Men de færreste av oss ville byttet. Som Churchill skal ha sagt; demokratiet er den minst dårlige styreformen. Så får vi kanskje godta at hos oss tar en beslutning den tiden den tar.
Når det gjelder politikere generelt, er de ikke veldig forskjellige fra folk flest, med drømmer og bekymringer for seg selv, sine barn og barnebarn, i tillegg til å frykte folkets dom hvert fjerde år.
