Jeg tror jeg nå at jeg skjønner hva du mener 
Den debatten du etterlyser, er imidlertid et tog som har forlatt plattformen for ganske lenge siden.
Paris-avtalen er en frivillig avtale mellom FNs medlemsland, målet er å holde den globale temperaturstigningen godt under 2 grader (ideelt 1.5gr). Hvert land skal rapportere hvert 5. år hvilke mål de bidrar med for de neste 5 år (NDC’er – nationally determined contributions). Avtalen i Paris 2016 initierte retningslinjer og prosedyrer som partene skal forholde seg til i dette arbeidet.
Det er altså ikke lenger noe tema om medlemslandene skal kutte så og så mye for å nå disse målene, men hvor mye og gjerne hvordan . Det er her den unisone oppfatningen om og forståelsen for at CO2 er driveren for menneskeskapte klimaendringer kommer inn i bildet, og at verdens samlede CO2-utslipp må ned. Og nettopp hvordan utslippene reduseres er isolert sett uinteressant, så lenge målene (hvor mye) nås. Med «uinteressant» i denne sammenheng så mener jeg at det f eks er det samme om CO2-utslipp lokalt reduseres som følge av at et kullkraftverk blir nedlagt eller at det blir innført en flyseteavgift som gjør at den lokale befolkningen flyr tilsvarende mindre som det samme kullkraftverket ville sluppet ut av CO2. Alt baserer seg på et totalregnskap, og det er bare de totale reduksjonene som betyr noe.
Med dette som bakteppe, så ligger det en kollektiv forståelse for at verden må handle solidarisk for at målene skal nås. Man kommer ikke i mål hvis ikke alle drar i samme retning. Du stiller spørsmålet «lille Norge som bare slipper ut 50mill tonn CO2 pr år, hva vi måtte få til av kutt betyr lite så lenge Kina slipper ut 10.8 mrd tonn CO2 pr år, så hvorfor skal vi i det hele tatt kutte noe som helst?». Det blir etter min mening et etisk eller filosofisk spørsmål som ikke er i takt med pågående utvikling. Du må faktisk stille spørsmålet på en helt annen måte, gitt at i en mulig nær fremtid så kan/skal verdens samlede CO2-utslipp være begrenset til et maksimalt nivå, vesentlig lavere enn i dag: «Hvordan skal verdens fremtidige begrensede CO2-utslipp være fordelt pr land?» Om det er moralsk/praktisk/økonomisk riktig at Norge eventuelt skal ha en %-vis høyere andel av disse fremtidige utslippene enn andre land får politikere og filosofer svare på. Hvilke virkemidler som tas i bruk for å nå utslippsreduksjonene blir også et lokalt anliggende, opp til hvert enkelt medlemsland. Det sier seg selv at f eks elektrifisering av den nasjonale bilparken vil være vesentlig lettere å gjennomføre som tiltak i et land som Norge sammenlignet med et hvilket som helst land på f eks det afrikanske kontinent gitt bl.a økonomiske forutsetninger. Det blir overlatt til det enkelte medlemsland å iverksette og rapportere de tiltak som måtte fungere. Du har også (heste)handel med CO2-kvoter, men da faller jeg av lasset.
Så var det Kina (og India), da. Kina, og noen andre land, hevder at de må få lov til å slippe ut CO2 på samme måte som rike land i Vesten historisk har gjort (fordi de kom «i gang» mye senere), for at de skal kunne nå sine velstandsmål, de også, for å si det litt banalt. Nok en gang et etisk og filosofisk spørsmål etter min mening, men de hevder med en viss rett at de «må bare få slippe ut litt til, så skal de også begynne å kutte». Historisk sett blir det ikke riktig å sammenligne USA og EU med Kina, da mye av den industrielle produksjon er blitt flyttet nettopp fra USA og EU til Kina (og andre tilsvarende land med svak lovgivning enten for arbeidstakeres rettigheter/lønnsnivå eller forurensing) på 1990- og 2000-tallet. Personlig mener jeg at vesten har et enormt moralsk ansvar i forhold til nettopp dette, men for å unngå unødvendig polemikk om temaet så tenker jeg at det er nok å vise til at Kina produserer i dag stort sett «alt» for hele verden, så Norge og resten av verden må av praktiske grunner føye seg litt etter hva de sier og mener om den saken. Det blir for mye plunder å flytte produksjonen tilbake til USA og Europa. Men kineserne er innstilt på å forholde seg til Paris-avtalen de også. De forventer selv at CO2-utslipp vil nå sin topp i 2030, og deretter avta. Utslippene vil da ligge på mellom 11-12 mrd tonn, fra dagens 10.8 mrd tonn. Det er ikke snakk om en 400% økning, hvor nå det tallet måtte komme fra. Det som imidlertid er interessant, er hvorvidt dette er i tråd med å nå 1.5 – 2 gradersmålet til FN/Paris-avtalen. Kina er i gang med å flytte energikildene sine over til både fornybar- og atomenergi, men er det nok? Så langt vurderes tiltakene av uavhengige analysebyråer fra «highly insufficient» til «insufficient». Kinesere, indere, brasilianere, malayer og andre er heller ikke dummere enn at det letteste for dem vil være å si «hvorfor skal vi kutte våre CO2-utslipp når ikke rike nordmenn gidder å kutte sine?» Avsnittet over, verden må handle solidarisk. Beklager langt innlegg.
