Sammendrag
Jeg hører det omtrent fra alle som skal forsvare helsemyndighetene, også ernæringsfysiologer og helsepersonell. Skjønner de ikke selv at de med disse uttalelsene bare fremstår som ekstremt lite egnet til å tenke logisk? “Alle” vet jo at de hadde enorm barnedødelighet, døde av infeksjoner, dårlig hygiene, skader og ulykker, men allikevel velger folk å hoppe helt bukk over dette og skylde på kostholdet.
Det er her jeg faller av, for det er fullt mulig å mene at tidligere kosthold ikke er optimalt og at vi spiser sunnere nå, men samtidig anerkjenne at det var en helt annen tid med andre utfordringer, og at en direkte sammenligning mellom gjennomsnittlig levealder derfor blir direkte feil og ikke et bevis for deres påstand. I mine øyne gjør de seg bare vanskelig, spiller dumme og gjør alt annet enn å bidra konstruktivt til diskusjonen. Om man heller snakker om hvor stor sjans var det for å bli 60år eller 80år om man først hadde blitt 20, fjerner man i det minste det som går på barnedødelighet og vil bare der få et mye høyere tall. Og etter hva jeg har forstått her (uten at jeg har kildene på det), viser kirkebøker o.l at forventet levealder for 100-200 år siden var relativt lik som i dag, blant de som ikke døde som barn, på tross av alle medisinske og teknologiske fremskritt vi har gjort i mellomtiden. Hva hadde gjennomsnittlig levealder vært i dag uten alt nymotens som holder oss i live, eller hva hadde den vært om vi levde som de gjorde tidligere, men fortsatt har tilgang på dagens teknologi? Jeg har min tydelige mening, men sannheten er vel at det vet vi ikke, heller ikke de som latterliggjør påstanden om at et evolusjonært kosthold er bedre for oss. Man trenger så vidt å ha fullført mellomtrinnet på Livets Hard Skole for å skjønne at vi har ikke noe reelt sammenligningsgrunnlag, og at datidens utfordringer er helt annerledes enn dagens, så hva gjør da at en rekke folk bastant avfeier tidligere kosthold basert på sammenligning av levealder?
Tidligere brukte jeg mye tid på å høre podcaster med skeptikere som Gunnar Tjomlid og andre “sannhetssøkende”, men sitter nå igjen med inntrykket av at skeptikere først og fremst bare er ute etter å sable ned alt som angriper det etablerte og det de selv er enig i, uten å være opptatt av å gå sine egne standpunkt etter i sømmene. Gunnar Tjomlid er den første til å dra opp hvor kort de levde før sammenlignet med nå, uten å nevne noen åpenbare grunner til det, mens han i neste moment “ranter” om hvordan de som ikke er enige med det etablerte (og han), ikke har forståelse for kritisk tenkning, tankefeil og statistikk. Han mener selvfølgelig at man bør være veganer/vegetarianer (husker ikke hvilken) og unngå rødt kjøtt. Han er også skeptisk til alt som har med biohacking å gjøre og at kostholdet påvirker autoimmune sykdommer, men lider selv av en langvarig depresjon, anhedonia, dårlig hukommelse, sliter med å tenke klart, er hele tiden småsyk og konstant bihuleproblemer, går på medisiner, har plager han ikke finner ut av og har dårlig tarmhelse. Med tanke på hvordan han lever og spiser, er det bare logisk at han har en del av disse utfordringene, slik jeg ser det.
På samme måte som konspirasjonsteoretiker ofte har en feilaktig grunntanke om at man ikke kan stole på noen, og i alle fall ikke myndighetene, synes jeg skeptikere er tilsvarende lite objektive i sine grunntanker om at det etablerte per definisjon er riktig. Jeg legger merke til at en rekke av de treningsinfluencerne jeg tidligere så opp til, fremstår nå bare som en motreaksjon på alt som handler om biohacking og ikke følge det etablerte. Helt ukritisk skal man ikke bekymre seg for mikroplast, planteoljer er bra for oss, rødt kjøtt og kolesterol er farlig, mat som ikke eksisterte for 20år siden er det sunneste alternativet og man skal unngå solen. Så lenge man mener det direkte motsatte av hva f.eks Pimp Lotion sier, så er det fasit. Det er liksom ikke et alternativ å anerkjenne kompleksiteten i ting og at det kan være noe i det andre sier. Ved å ikke legitimere den andre siden og deres meninger, blir ting så mye enklere å forholde seg til, selv om de går glipp av en objektiv kunnskap. Ingorance is bliss, og introspeksjon og objektivitet har en bismak.
Dette er selvfølgelig bare jeg som spekulerer, men for en del av de som alltid stoler blindt på myndighetene og deres uttalelser, fremstår det mer som et kontrollbehov, hvor det er identitet, velge side, moralposering og ønsket om å sortere i en kompleks og kaotisk verden, som er førende. Blant de jeg kjenner som er høyst nevrotiske, har ocd eller er på autisme-spekteret, opplever jeg et stort ønske om å bare kunne stole blindt på det etablerte, samt en stor irritasjon over de som ikke gjør det, hvor all snev av tvil er noe som må sables ned. Litt som munnbind under covid, hvor en stor gruppe mennesker, uavhengig av hva forskningen på den tiden sa om effekten av munnbindbruk, nærmest instinktivt ble sinte (som bunnet i redsel) på folk som ikke bare kunne praktisere munnbindbruk i samme grad som dem. Noen vasker hendene til de blør, systematiserer hver minste ting de selv har kontroll over, mens andre tviholder på verdenssynet sitt og lukker øynene for det uønskede. Alt handler om ubehaget ved usikkerhet og behovet for kontroll.
Religiøse fundamentalister anerkjenner ikke homoseksualitet og andre ting som ikke står i “boka”, på grunn av at bibelen er rammene for virkeligheten og livene deres, og at de da ved å anerkjenne noe utenfor disse rammene, åpner opp for at hele livet/identiteten deres er basert på løgner. På samme måte opplever jeg en del skeptikere og de som møter alt som utfordrere det etablerte med piggene ute. Det handler ikke om søken etter en objektiv sannhet, men en overlevelsesmekanisme, hvor man har et behov for å i størst mulig grad, kontrollere omgivelsene sine og begrense belastningen fra usikkerhet. De påstår at de anser Pimp Lotion som en idiot, men i realiteten er han en trussel som de foretrekker å avvæpne ved å avfeie han som utelukkende kunnskapsløs. Ikke nødvendigvis på grunn av at de innser at han har peiling på en del ting, men fordi han er et uromoment som forsøker å endre verdensbilde deres. Har dere hørt hvordan han omtales av sine meningsmotstandere og folk flest, selv på temaer der han har meninger som er godt etablerte? De er alt for følelsesmessig engasjert i sitt hat for han til at det kun skal handle om at de er uenige. Det er ikke måte på hvor idiot han er, og ingen grense for hva man kan tillate seg å si om han. Dette gjelder også Gunnar Tjomlid, hvor hans lange ranter over hvor idiot Pimp Lotion og de som spiste rødt kjøtt var, gjorde at jeg sluttet å høre på podkasten. For min del virker det mer som en tydelig inndeling av “oss” og “dem”, hvor ikke bare Pimp Lotion er en del av “dem”, han er til og med deres gallionsfigur og ansikt utad. Rart det der hvordan folk som nærmest aldri har satt sine bein i en brokkoli, plutselig anser seg selv til å være i en posisjon hvor de kan gjøre narr av andres kunnskapsnivå, samt hylle sin meningsfellers innlegg som består 90% av setninger de har null forutsetninger for å skjønne innholdet av. Igjen, de bryr seg ikke om kunnskapen og hva som er riktig, de har allerede valgt side og sin gjeng.
Poenget er at selv personer som utgir seg for å være objektive og sannhetssøkende, er ofte ekstremt følelsesstyrt. Dette gjelder begge “sider”, og helt sikkert meg også. Problemet slik jeg ser det, er at man har ekstremister i begge endene som åpenbart er på bærtur, men hva som er ansett som “fasit” og stuerent er plassert så til de grader langt inn mot den ene fløyen, at jeg, som i stor grad mener at vi bare burde leve mer som beste-/oldeforeldrene våre, i andres øyne er drapert i sølvfolie, fra topp til tå. Det som frustrerer meg er, at naiv som jeg er, gang på gang lurer meg selv til å tro at folk faktisk er på søken etter en objektiv kunnskap. Innerst inne vet jeg at fåtallet er det. Gunnar Tjomlid er ikke dum, så når han helt velger å se bort fra alle lavthengende logiske frukter i sin direkte sammenligning av levealder, sier det mer om hvilken side han har valgt i debatten enn hans reelle kunnskapsnivå. Han hadde garantert plukket dem om han hadde vært på andre siden av bordet. Det sies at vi lever i en tid hvor forskning, kunnskap og objektivitet er i førersetet, men for min del ser det ut til at dette først og fremst gjelder så lenge man selv er enig i den. Selv i debatter hvor man påstår at man skal til bunns i ting og virkelig få nøstet opp, tror jeg det først og fremst handler om å forsvare eget standpunkt. Jeg tror at våre medfødte menneskelige behov alltid vil være et hinder mot sann objektivitet, og at våre sosiale behov alltid vil gjøre oss irrasjonelle på måter vi selv ikke innser/velger å lukke øynene for.
Og, om noen skulle lure, jeg var en av dem som brukte munnbind under trening, i bilen og overalt jeg ikke var alene eller kun med kjæresten min under covid. Ikke nødvendigvis fordi jeg hadde tro på det, men på grunn av at jeg vill være en av de som brydde seg og tok hensyn.
Det er plenty styrketrening i å gå på ski…