Jeg er 100% enig i at man ikke skal overkomplisere ting utover det nødvendige (og mest sannsynlig helt enig med deg i det aller meste). Men, dessverre er teknikk noe man mister i takt med at funksjonaliteten forsvinner. Be amatører om å jogge eller ta styrkeøvelser, og jeg vil garantere deg at de aller, aller fleste gjør feil. Det betyr ikke at nettoeffekten er negativ - man skal absolutt ikke kimse av de mentale aspektene og fysiologiske tilpasningene av å gjøre noe, selv om det er litt feil - men det vil mest sannsynlig bygge opp under et allerede “ødelagt” bevegelsesmønster, og på flere måter være utelukkende negativt. At noe skal kjennes naturlig ut gjelder først når noen er relativt funksjonelle.
Etter ankelbruddet mitt er foten min per definisjon dysfunksjonell, og det forplanter seg oppover i hele systemet. Jeg forsøker ikke å korrigere løpingen min for at jeg ønsker å løpe “perfekt”, men for at jeg merker det på hele kroppen at jeg gjør det feil. At jeg for eksempel i lang tid har skjøvet i fra med tærne, bygger opp under hvor dysfunksjonell foten min er og resulterer i at jeg får isjas-smerter på hele venstre side. Selv om jeg skulle ønske at jeg slapp å kontinuerlig tenke på hvordan jeg holder tærne, hvor jeg lander på foten, osv, mens jeg løper, så gjør det at jeg opplever null smerte.
På løpegruppa jeg er en del av, er det ingen som tenker på teknikken i det hele tatt. Der er det minst 3 jeg vet om som overstrider noe helt vanvittig, og har selvfølgelig alltid vondt i kneet på den siden.