On average, far-right votes increased by 30% after a financial crisis, but not after “normal” recessions (that is, economic contractions that were not accompanied by a full-blown crisis). This may appear paradoxical, but it fits with other research which has shown that support for populism is not directly predicted by a person’s economic position nor life satisfaction. Instead, what matters is how people interpret their economic position: feelings of relative personal deprivation and a general view of society being in decline were found to be the major predictors of populism.
It’s not the economy, stupid, it’s how people feel.
There is now reasonably consistent evidence that populism thrives on people’s feeling of a lack of political power, a belief that the world is unfair and that they do not get what they deserve – and that the world is changing too quickly for them to retain control.
For min del har jeg i det store og hele antatt at ekstreme partier på begge sider, ikke bare høyresiden, trives best når store deler av folket føler seg fremmedgjort av etablerte “seriøse” partier. At de rett og slett ikke føler at noe politikerne snakker om resonnerer med dem.
Når du kombinerer det med folks normale forklaringsmodell: positive ting i eget liv skyldes egeninnsats, negative ting i eget liv skyldes omstendigheter utenfor egen kontroll, så er det veldig lett å se at hvis du får en god jobb, får lønnsøkning, ting går bra, så er det fordi du fortjener det, hvis du ikke får en jobb, mister jobben, ikke får lønnsøkningen du “fortjener” så er det fordi noen slemme andre ødelegger for deg. Hvis det er store problemer i samfunnet - som høy arbeidsledighet og mye kriminalitet - så er det lett å legge skylden på store grupper av mennesker, uansett om det er etablerte politikere og byråkrater (idiotene i EU), de slemme rike, eller de fæle jobbstjelende innvandrerne.