Alt som definerer deg først og fremst som medlem av en gruppe, og ikke som ett individ, vil fort være diskriminerende/negativt og bør unngås hvis du ikke vil fornærme noen.
Når man sier “vi har en røff tone” eller lignende, så er det i utgangspunktet en måte å si “her snakker vi dritt om andre folk, og skal du være her får du tåle det.”
Det er også veldig stor forskjell på en arbeidsplass, og en sosial arena utenfor arbeidslivet hvor man kanskje skal akseptere at folk ordlegger seg på en måte som er uprofesjonell og ubehøvlet.
Spørsmålet er om man i samfunnet er tjent med at ingen kan snakke dritt om andre? Jeg kan akseptere det som en logisk konsekvens, men da får vi overholde det i alle retninger. Jeg oppfatter i stor grad at det å være språkpoliti handler både om å behandle hverandre bedre, OG om å søke politisk makt for sin gruppe. Dvs - vi kan snakke dritt om dere, fordi vi har årsak A, B og C - men dere er onde hvis dere snakker dritt om oss. Den argumentasjonen kjøper jeg ikke 
Dessuten er det ofte vanskelig for andre å forstå hvordan det man sier oppfattes. Jeg elsker denne for eksemplets skyld:
Og man bør kanskje være forsiktig hvis noen rike folk synger gladelig med på denne. Jeg mener, det er selvfølgelig ment ironisk - men hvis noen synger med av full hals, så kan man vel lure:
Men samtidig, så har man jo ganske grei hatpropaganda her korrekt? Dog, akseptabel, fordi det går mot en av de få gruppene i samfunnet det er ok å hate.
Jeg tror det er greit å være litt fornærmende innimellom, og så akseptere at ett profesjonelt intervju med en person du ikke kjenner hvor du som intervjuer har en maktposisjon (eller på arbeidsplass hvor du er sjef) kanskje ikke er stedet for å gjøre sånt.
Det er liksom, helt ok å si at folk ikke trenger å oppsøke underholdning eller medier som har en røff tone, men det er rimelig mye forlangt å si at folk bør finne seg ett annet sted å jobbe fordi “her i landet er vi litt rasistiske, nasjonalistiske, sexistiske, whatever.”
