– Jeg håper ikke at noen tar det ille opp at jeg bruker rullestolen som et hjelpemiddel, for den hjelper meg. Jeg knapper ingen ressurser. Jeg bruker for eksempel ikke handikap-parkering, for det har jeg ikke bruk for i min situasjon. Så jeg håper og tror at ingen tar det ille opp, så tenker jeg at det trengs mer ressurser og tilrettelegging for alle som har funksjonsnedsettelser.
Så lenge det ikke går utover andre, så er det for min del stort sett greit hvordan folk lever livet.
Ett spørsmål som gikk igjen fra følgerne til Morten var om Jørund Viktoria får statlig støtte. Ifølge hun selv får hun kun støtte i form av en rullestol fra NAV.
– Rullestolen er en mental avlastning som gjør at jeg er i stand til å jobbe. I forhold til NAV og rullestol, så er det klart at det er dokumentert med lege og psykolog. Det er en offisiell diagnose som ligger i bunn og rullestolen holder meg i arbeid. De skattepengene jeg betaler i året dekker ti rullestoler, så det regnestykket er et positivt regnestykke, forteller hun.
– Folk i kommentarfeltene skrev at dette kan ikke vi som samfunn akseptere og at hun trenger psykisk hjelp. Men hun har fått hjelp psykisk og hun har fått en hevisning fra psykolog og lege. Rullestolen har hun fått innvilget av NAV, og du får ikke innvilga ting fra NAV uten å ha støtte fra lege og psykolog,
Jeg blir mye mer negativ hvis det går utover andre eller man får statsstøtte. Denne artikkelen indikerte implisitt at det ikke var noe “staten betaler” men sitatet jeg hentet fra en annen artikkel indikerer at staten faktisk betaler. For rullestol i hvert fall, og siden psykolog osv er inne i bildet, kanskje for andre ting nå eller tidligere. Veldig vanskelig å si noe med sikkerhet egentlig.
Jeg lurer litt på hvordan barna takler noe sånt, og eventuelt hvor gamle de er. Er vanskelig hvis det går sterkt utover familien din, mens du krever å være deg selv.
Uansett tror jeg man skal klassifisere sånne ting som en sykdom, og ikke ett fritt livsstilsvalg. Dvs, personen har psykologiske problemer og trenger åpenbart hjelp. Er dette “riktig” form for hjelp? Får vel nesten la ekspertisen i form av psykolog/psykiater finne ut av det, men virker ikke intuitivt som en god ide for min del å la en person med psykiske problemer følge tvangstankene sine. Men whatever.
Jeg liker ikke at man framstiller det som “dette er mitt valg” i stedet for “jeg har ett psykisk problem som jeg får behandling for, og dette er en del av behandlingen.” Det er kanskje mitt problem med en rekke av artiklene rundt temaet.