Jeg er sikker på at det er mange jenter fra f.eks. Filipinene, fattige eller ikke fattige, som har opplevd tiden som aupair som positiv, men jeg reagerer på fremstillingen om at de fleste nordmenn som har aupair har engasjert de med bakgrunn i ønsket om å lære de norsk kultur, og ikke som et ønske om billig barnevakt/hushjelp.
Er det i så fall vinn-vinn? For de jentene, som kommer fra lite og ingenting, så vil håpet om noe mer lett dekke over evt. urett som oppleves.
Personlig hadde jeg ønsket at det kunne finnes systemer som ivaretok den manglende balansen i dette maktforholdet, og som gjorde at man kunne videreført ordningen, men tror dessverre ikke det lar seg gjennomføre i praksis.