Dette innlegget ble rapportert og er midlertidig skjult.
Det er mange “æresdrap” som utføres av etniske nordmenn også. Et typisk eksempel er en fraskilt mann som tar livet av ekskona, barna og så seg selv. Disse drapene omtales aldri som æresdrap, eller som en konsekvens av den problematiske kristendommen.
Hvis de samme drapene utføres av noen med en eller annen forbindelse til et muslimsk land leser du dem automatisk som æresdrap, men du veit jo ikke en gang om drapsmennene var troende. Hvorfor er du så ubekymret over drapene som utføres av etniske nordmenn og den eventuelle påvirkningen fra norsk kultur som ligger bak? For meg blir dette å operere med to standarder.
Ser du ikke at det er en vesentlig forskjell i frekvens for slike drap mellom de aktuelle folkeslag? Dessuten er typiske æresdrap godt dokumentert innen islamske folkegrupper. Det betyr selvsagt ikke at det ikke også forkommer blant andre grupper, men det er ikke poenget i denne sammenheng.
Det passer dessverre ikke inn i den politisk korrekte verden, der har fakta lite å gjøre hvis det motsier PK-eliten.
I Norge bruker man helst øks?
Hva har metoden med saken å gjøre…?
Det skal jeg ikke benekte. Men jeg opprettholder samtidig at det er påfallende at disse drapene gjerne eufemistisk omtales som “familietragedier” når de utføres av etnisk norske menn, mens de plutselig automatisk blir æresdrap hvis f.eks. noen med Afghansk opprinnelse utfører den.
Disse drapene har åpenbare fellestrekk som tap av selvfølelse/ære, likevel er man uhyre snar med å problematisere bakenforliggende kultur med én gang gjerningsmannen ikke er etnisk norsk. Og det er noe man bør problematisere. Men hvorfor vender man så sjelden et kritisk blikk mot sin egen kultur? Jeg mener man har et særlig ansvar for det når det er den man svømmer i til daglig. Se bjelken i ditt eget øye, osv.
Jeg synes det er et større problem at man alt for ofte forsøker å kvele en viktig debatt med å komme med slike sammenligninger som det du gjør her nå.
Vi har alt for lenge nektet å ta opp og innse disse sidene ved innvandring i misforstått respekt for andres kultur og religion. Da ender man opp som i Sverige, og det er verken innvandrere eller etnisk Norske tjent med.
Den ene debatten utelukker ikke den andre. Den debatten du etterlyser opplever jeg tas på høylys dag i Norge nå, i etablerte medier. Gjør et mediesøk på “svenske tilstander” f.eks.
Men fortsatt forsøker spesielt venstresiden i politikken å fornekte problematikken. Det er jo et paradoks, da det jo i stor grad er nettopp venstresiden som har kjempet frem likestilling og kvinnefrigjøring i våre samfunn! Hvorfor er de mer tydelige i sin kritikk av kristne verdier enn de er mot muslimske?
Selv om debatten tas på “høylys dag”, ligger de fleste i sine skyttergraver fortsatt.
Det ville ikke vært en debatt om ikke påstanden om f.eks. islam som en sentral trussel mot norske verdier ble problematisert på noe vis. Jeg antar du ikke ønsker et samfunn der man krever enighet i ett og alt.
Og for ordens skyld: Jeg identifiserer meg ikke med venstresida.
Nei, selvsagt ikke. Men jeg ønsker meg et samfunn der innvandrere i større grad enn tilfellet er nå tilpasser seg det samfunnet de bosetter seg i, og ikke motsatt.
Har du noen eksempler her? Eller noen eksempler der ære har en stor plass i kristendommen?
Min erfaring er at dette med ære og respekt er noe som kom med innvandringen fra klanssamfunn og ikke nødvendigvis muslimske.
fraskilt mann som tar livet av ekskona
Trenger du virkelig eksempler på at det blir gjort av etnisk norske?
I Norge bruker vi stor sett ordet ære når vi snakker om fremmede kulturer, mens vi forbeholder status til oss selv. Poenget mitt er at det handler om det samme — tap av av status og selvfølelse som følge av f.eks. avvisning fra partner. Og på et individuelt plan handler det oftest om en narsissistisk personlighetsstruktur der tapet fører til et voldsomt raseri og voldelig utagering.
Med andre ord er det mange likhetstrekk mellom det vi kaller familietragedier og det vi kaller æresdrap, der begge har en viktig kulturell komponent. Men det er mer behagelig for oss å late som problemet er eksternt, altså noe fremmed som kommer inn og forringer vår kultur, heller enn å også undersøke mekanismene i vår egen kultur.
Ja gjerne eksempler der mannen tar livet av kona, barna og seg selv. Hvis det er “mange” så burde det være enkelt å vise?
For mange til at jeg gidder å linke alle enkeltsaker.
Kan være smart å skille mellom tap av ære og akutt fortvilelse. Tap av ære i en æreskultur rammer ikke bare individuelt, men familie og slekt. Svært ofte vil den kreve en gjenopprettelse ved nye lite “optimale” handlinger.
Etnisk norske partnerdrap skjer vel først og fremst i dyp, umiddelbar fortvilelse, og gjerne i fylla hvor gjerningsmannen ikke akkurat er veldig opptatt av ære, eller aller minst kjenner på noe kulturelt krav om en “gjenopprettelse”.
Men for de som rammes, er antagelig motivet relativt underordnet.
Dette er bare useriøst.