Fra dommen:
Tiltalte gikk med normal gange mot Simensen og Stormo, idet han ønsket å komme imellom dem og vekteren, samt få opplysninger om situasjonen og ta personalia. Simensen var nærmest, og tiltalte gikk til han sto med ansiktet vendt mot Simensen. Retten legger til grunn at Simensen må ha oppfattet at han ble kontaktet av en politibetjent. Det vises til at tiltalte var uniformert, med gul vest, og at Simensen selv oppsøkte politipatruljen. Tiltalte tok deretter kontaktgrep på Simensen for å ta ham med bort fra vekteren. Tiltalte forklarte i avhør at han samtidig sa: «kan ikke du bli med bort hit litt?». I retten var han usikker, men tror det var det som ble sagt. Det er ikke lyd på overvåkingsvideoen om derfor ikke mulig å se om det ble sagt noe. Retten finner det imidlertid bevist at tiltalte ga beskjed om å bli med tiltalte. Det vises til tiltaltes erfaring og opplæring, og at det har formodningen mot seg at han ikke har sagt noe når han tok armen til Simensen med det formål å snakke med ham og få oppgitt personalia.
Simensen trakk til seg armen raskt, tok noen skritt tilbake, og sa «ikke rør meg». Vitnet xxxx bekreftet i sin forklaring at Simensen trakk seg unna da tiltalte tok på ham. Det gikk deretter svært kort tid, anslagsvis tre sekunder, før tiltalte la Simensen i bakken med det som av flere vitner beskrives som en ordinær nedleggelse, herunder førstelektor ved politihøyskolen i Oslo, Anders Lohne Lie. Retten legger til grunn at tiltalte ikke sa noe mer etter at Simensen dro til seg armen. Tiltalte forklarte dette med at en i en slik situasjon er avhengig av et overraskelsesmoment overfor den man søker å få kontroll på.
Med andre ord snakker vi ikke en gang om pågripelse. Politimannen grep armen til Simensen, Simensen trakk den til seg, og politimannen gikk amok.
