En veldig god og viktig kronikk i DN som skjærer helt til kjernen av det som har skapt den store kontroversen i denne tråden. I fredens navn, så synes jeg denne posten burde bli stående åpent i hvert fall en liten stund før den fjernes av moderator:
"John Mearsheimer (74) er blitt akademisk superstjerne på å si at Vesten har et medansvar for Ukraina-krigen. Hadde Vesten tatt bedre hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser, kunne krigen vært unngått, mener professoren ved University of Chicago. Synspunktene er blitt fremført jevnlig siden 2014. Et foredrag holdt i 2015 er vist 21 millioner ganger på Youtube.
Budskapet er klokkeklart: Hadde ikke Ukraina blitt lovet Nato-medlemskap i 2008, så hadde vi sluppet annekteringen av Krim, krigen i Donbas og den pågående invasjonen av Ukraina. Dette er selvsagt lett å si. Ingen vet hvordan et alternativt forløp hadde vært. Men er det sannsynlig?
Mearsheimer tilhører realist-skolen i internasjonal politikk. Han står i en stolt tradisjon med størrelser som George F. Kennan og Henry Kissinger. Han er kritisk til liberalister eller idealister som forsøker å lage demokrati i fremmede land.
Realistene mener «makta rår», og at småstater må vise respekt for stormakters sikkerhetsinteresser, ellers kan det gå dem ille. Enkelt sagt: Putin er en skurk, en farlig mann, men i spissen for en stormakt med atomvåpen. Det er derfor nødvendig å ta hensyn til hva en slik leder sier om sikkerhetsbehov. Nato og EU burde holdt seg unna Ukraina, og USA burde droppet forsøket på å gjøre landet til et proamerikansk, liberalt demokrati. Dette var lek med ilden.
Det er mulig å følge Mearsheimer et stykke på vei. Det kan diskuteres om mangeårig amerikansk demokratistøtte og våpenhjelp til Ukraina har bidratt positivt. Samtidig er ikke ukrainsk demokrati noe vestlig påfunn, slik Moskva hevder, det kommer innenfra. Mer uheldig er at USA i november inngikk en strategisk partneravtale med Ukraina. Noen eksperter mener det var da det kokte over i Kreml.
I det store bildet fikk realistene rett, Moskva aksjonerte, selv om Mearsheimer mente Kreml ville unngå fullskala invasjon. Den militære oppmarsjen var tvangsdiplomati, og forsøk på å presse Ukraina og Nato til innrømmelser, het det. Der tok han feil.
Nå har det helt siden 2008 vært tydelig at Ukraina ikke kunne bli Nato-medlem i overskuelig fremtid. Mange land, ikke minst Tyskland og Frankrike, mente det ville være unødvendig provoserende mot Russland. Senere gjorde annekteringen av Krim og krigen øst i Ukraina medlemskap helt umulig. Vedtaket fra 2008 var uklokt, men vanskelig å oppheve. Dette har Kreml visst hele tiden. Hvorfor gå til en storstilt invasjon hvis målet allerede er innfridd? Mearsheimer mener Kreml ikke stolte på Vesten, og at Ukraina var for tett på Nato.
Dette er blitt et springende punkt i debatten. Mearsheimer mener Russland ville godtatt et liberalt demokrati i Ukraina, om det bare holdt seg unna Nato og EU. Det har kritikerne ingen tro på. Tvert om blir det mer og mer tydelig at Kremls dramatiske valg ikke handler om Nato i seg selv, men frykten for at Ukraina skal bli et vestlig orientert, demokratisk samfunn. Det er denne utviklingen Putin vil stoppe, fordi demokrati og fargerevolusjoner i naboland kan bli farlig for regimet i Kreml. Krigen skal knuse demokratiet i Ukraina. Nøytralitet vil trolig ikke være nok for Putin.
En svakhet med Mearsheimers perspektiv, er at Russlands opptreden blir forklart som respons på vestlige handlinger. Det legges for liten vekt på interne forhold, slik Princeton-historiker og Russland-kjenner Stephen Kotkin påpeker i The New Yorker. Og anta at Nato ikke ble utvidet, er det grunn til å tro at Russland ville vært vesentlig annerledes? Det er langt fra gitt. Kotkin mener det som skjer i Russland følger et dystert, historisk mønster, preget av autokrati, undertrykkelse, militarisme og mistenksomhet mot Vesten.
Nato- og EU-utvidelsene har vært bra for demokrati og stabilitet i Europa. Hvis Polen eller de baltiske statene ikke var med i Nato, ville de vært i samme utrygge limbo-verden som Ukraina. De nye medlemslandene har også bidratt til å holde Russland i sjakk. Det gnagende spørsmålet er likevel om Vesten kunne ha gjort mer for å stagge despoten i Kreml."