Mye snakk om hva “det realistiske er” nå om dagen.
Så her kommer en stk realitetsorientering (fra min høye hest / mitt lille esel, alt etter hvordan du måtte se på meg):
50% av verdensdelen Europa består av et land som ikke har klart å følge utviklingen resten av Europa har. Det er et land hvor befolkningen lever i et moderne livegenskap som egentlig mer eller mindre matcher 1800-tallet. Det er et land hvor det egentlig aldri har vært noe som ligner på demokrati.
Den andre 50%-en av Europa (minus et par jallaland som er historiske paranteser) er moderne, mer eller mindre velfungerende stater som folk som meg (og sikkert de flest her inne) kan tenke seg å leve i. De som kan tenke seg å leve i dagens Russland må gjerne rekke opp hånda!
Tidvis dukker det opp innlegg om hvordan slemme NATO har fremprovosert alt faenskapet dette landet har foretatt seg siden 1991.
En del av det kulturelle metanarrativet vi i “vesten” lever i er at “det er vår feil”, selv når det kanskje ikke er det (eller er på tide å slutte å piske seg selv over det, hvis det var det). Jeg lurer på om dette har en sammenheng med syndforståelsen i kristendommen, men skal la være å utbrodere om temaet.
Altså, dette landet hadde muligheten i 1917. Så kjørte bolsjevikene det til f
Altså, dette landet, hadde muligheten i 1945. Så kjøte Stalin med etterfølgere det på ræv
Dette landet fikk igjen muligheten til å dra seg selv ut av middelalderen i 1991. Det klarte det ikke.
Altså, tidslinjer eller? NATO-utvidelsen østover er jo etter de to Tsjetsjenia-krigene.
Så det kan ihvertfall ikke forklare dem.
Det som derimot helt fint forklarer Russlands oppførsel er imperialistiske ambisjoner.
Altså, de ambisjonenene som Tyskland, Østerrike-Ungarn, og Det ottomanske riket måtte gi slipp på etter WW1. Som England, Frankrike, Japan måtte gi slipp på etter WW2. Dit har Russland aldri kommet.
Landet er nå redusert til en vaskebjørn. Men har ambisjoner som en grizzly.
Og av grunner som er vanskelig å forstå (spes. med hensyn til “realiteter”) så er det rart hvordan mange fortsatt insisterer på å behandle landet som om det er en grizzly.
Er det realisme å behandle en vaskebjørn som en grizzly?
Er man redd fordi vaskebjørnen lukter litt?
Det realistiske her er å behandle Russland slik Cato (husker aldri om det var den yngre eller den eldre) mente Karthago skulle behandles. Han pleide jo å avslutte alle innleggene sine i det romerske senatetet med:
“og forøvrig mener jeg at Karthago burde ødelegges”
Ikke på norsk altså, gidder ikke copy-paste inn latin.
Russland trenger hjelp. Som Japan gjorde det. Som Tyskland gjorde det.
Og i den verdensordenen som kommer nå med det stabile geniet om ole brumm, så trenger vi ikke ha en vaskebjørn i bakgården. Vi må få den vaskebjørnen til å bli noe annet. Enten kontaine den som best vi kan. Eller enda bedre, håpe at vi kan få den på vår side.
Og så kan USA og Kina få leve ut fantasiene sine. Dem om det.
