Synes det er utrolig interessant å se på forskjellen på hvordan hjernen aktiveres ulikt. En av mine favorittbøker er “Behave” av Robert Sapolsky, som går på hvordan menneskelig atferd endres og plastisiteten i hjernen påvirker hvordan man håndterer og reagerer på “input”. Det er nettopp dette som gjør politikk så ekstremt frustrerende og notorisk vanskelig å diskutere, for hvordan man er “skrudd sammen”, endrer hele forståelse for alt. F. eks er oksytocin sett på som et hormon som er er viktig for å skape bånd mellom mennesker (mest kjent for relasjonen mellom mor og barn), men egentlig mest av alt skaper et tydelig skill mellom “oss” og “dem”, og er sånn sett alt annet enn inkluderende. Dette stemmer godt med min opplevelse av hvordan mange jeg anser som ganske skeptiske til “dem” også er ekstremt beskyttende ovenfor de som inngår i “oss”, og får en ganske overdreven respons på alt som rammer dem personlig. Ironisk nok sammenfaller dette ofte med de som omtaler andre som sarte og lirer av seg “har du husket å bli krenka i dag” osv på alt som andre reagerer på, men som ikke inngår i det de anser som et angrep på seg og sine. Men om noe handler om det de opplever som et angrep på seg eller sine, synes jeg gjennomgående at de har en vanvittig mye sterkere reaksjon på dette, uten å selv se at det nå er dem selv som blir “krenka”. Som jeg har skrevet tidligere; å påpeke at andre blir krenka, er jo i bunn og grunn at du selv blir krenka av andres krenkelse, og egentlig ikke er noe bedre selv. På samme måte som jeg ikke er noe bedre selv da jeg irriterer meg (og blir krenka) over at de som klager over at andre blir krenka, selv krenkes hele tiden (ellers hadde de ikke påpekt det), uten å se det selv. Med andre ord blir vi alle krenka, bare av ulike grunner. Om man befinner seg på svært ulike plasser på synet på hva som er “oss” og “dem” og når det er “lov” å bli “krenket”, tror jeg det er tilnærmet umulig å ha en felles forståelse for noe som helst, da man sjelden er personlig investert i samme del av diskusjonen.
Dette vil også si at det de fleste anser som en del av sin personlighet, som f eks konstant være skeptisk og hugge til om de føler seg, eller noen nære, under angrep, ofte kan være en tillært kompensatorisk atferd som et resultat av hvordan livet har formet dem, på samme måte som en overdreven snillisme også bare er et resultat av egne “issues”.