Her føler jeg du implisitt sier at
- Bioteksektoren i Norge er ikke død for hvert selskap står på egne bein
- Det er ingen korrelasjon på tvers av av biotekselskaper.
- Forløpet; man går i gjennom testfaser, hvor det kan bli magaplask i hvert ledd er ikke relevant
Jeg synes det er interessant at så mange har blitt dratt inn i dette, og at enkelte tydeligvis har hatt såpass stor tro at de har valgt å ikke spre risiko og samtidig satse mer enn de egentlig tåler å tape. Hvordan kom vi hit?
Jeg har bare skrapet i overflaten så jeg har ikke det fulle svaret, men jeg har en liten teori. Og det handler om kompleksitet og autoriteter.
Menneskekroppen innehodler uendelig kompleksitet. Jeg husker når jeg var student så diskuterte jeg med en biotekstudent, og han påsto at om 4-5 år (dette er 20+ år siden) så har vi kartlagt alle genene til mennesket. Han hadde relativt gode argumenter og kunne prate et språk som gjorde at jeg ikke kunne forstå alt han sa. Men, jeg tenkte at denne personen forstår ikke kompleksitet. Han forstår ikke at hver nye variable øker kompleksiteten eksponensielt.
Det er litt som å spille sjakk. Hvert nye trekk øker antall nye muligheter eksponensielt.
Problemet er bare at man kan bli flinkere og flinkere i fagfeltet sitt, men man vil ALDRI forstå alt, for det er uendelig med muligheter.
Og jeg har tenkt, at litt som i Kafka sin “Prosessen”, så møte man hele tiden nye autoriteter som kan litt mer, men man kommer aldri i mål. Og man velger å stole mer på autoritetene enn på seg selv, for selv har man i hvert fall ikke noe begrep om hva dette handler om i sin helhet.
Og når man til slutt finner ut at den øverste autoriteten, som heller ikke forstår mer enn en begrenset mengde av totalen, ikke har rett, så kollapser hele korthuset…
Dette forklarer evt bare hvorfor folk tar feil beslutninger; når det gjelder å gå all inn kan det handle om å bli forført av et akademisk høyt nivå og en høy frekvens av oppdateringer og kanskje en form for personlig desperasjon.