Dette vet vi generelt mye om - også i vårt eget land. Hva som blir tilbudt som behandlingsløsning, så lenge vi snakker om et offentlig tilbud (uten kostnad for pasienten) avhenger kritisk av nasjonsløkonomiske og helsepolitiske prioriteringer fra land til land.
Første-, andre - eller tredjelinjes godkjenning uttrykker bare de regulatoriske myndighetenes prioritering og medisinske behandlingsstrategier.
Ta EU / EØS- området. Disse prioriteringene er naturlig nok svært ulike fra Bulgaria og Hellas til Danmark og Nederland.
I denne sammenhengen vil det derfor være slik at såkalt off-label-bruk i stor grad vil være bestemt av hva man i det enkelte land - og noen ganger ved det enkelte sykehus - har til rådighet i den kliniske situasjonen man står oppe i.
Man benytter, og må benytte, den behandlingsløsningen som står til rådighet, uavhengig av hva man måtte ha kunnskap om er SoC eller EMA-/ FDA-godkjent behandling.
Denne internasjonale ulikheten kommer man aldri utenom. Trekker man i tillegg inn de ulikhetene som private helseforsikringer representerer, øker disse ulikhetene ofte dramatisk.
Seinest idag fikk vi vite st en nylig FDA-godkjent behandlingsløsning for en spesifikk lymfomatype ikke vil bli betalt av det offentlige. Det illustrerer det jeg skriver ovenfor.
NB! Norske helsemyndigheter er gjennomgående langt mer tilbakeholdne enn hva vi ser i våre to nærmeste naboland. “Førstelinje” er med andre ord slett ikke alltid “førstelinje”. Man kan bare tilby hva man har. Det er den situasjonen klinikere alltid, og alle steder, står overfor.
